Real pirates will never give up!

There was ice this morning. It has been a very cold night onboard the Harry Louella. The three pirates left onboard to finnish up the preparations for our wintering of the ship are sleeping with double covers, hats and jackets to keep out the cold. It is time for us to get moving, but before we can do that – the ship must come out of the water and we need to know where to sleep the next couple of days. Not to forget where in the world will we find our next ship?

IMG_20181026_091949.jpg
Waking up to slippery deck and frost all over.

Our fourth pirates for peace-pirate has once again taken off to Nynäshamn to take care of some business. We will go there one of the next days. Yesterday we were towed from Fyrudden to Gryt early in the morning and later in the day we detached our beautiful mast and sent it to storage. But for now, we are waiting for the people of the wharf to make the time of lifting our boat ashore so we can cover it up and prepare the engine for winter.

There are times where our adventure seem to be a hard nut to crack. But let it be said that this crew will never give up the journey toward world peace. We are not the first pirates to be temporary without a ship – and even in these dark times our crew is masters of keeping up hope and the fight for our cause and will once again, mark my words, soon be back at the sea!

dav
Being towed in early rainy mornings.

This said, we have lost the fight against the winter and will have to move ourselves in some other way down to a warmer climate. Where, how and when still has to be determined and this will be done within a few short days. The last of our tasks will be to pack whatever we can carry from Harry Louella but it look like there will be a lot of tools, equipment and other useful things left for the next lucky owners of this amazing boat. Let us know if you are interested in a cheap pirate-ship!

This also means that we will not be able to sail down through Europe in this turn around. This is very sad of course – since we have met a lot of great Europeans this summer that it would be a privilege to meet up with on our way south.

dav
The last voyage for us onboard Harry Louella.

For now however, feel free to check in on the blog for updates. I will keep you posted on our progress for better or worse, but know that we are pirates with great hope and this adventure will go on for a very long time into the future – until we reach our goal of world peace or longer.

Captain Jack

The pirates homeless-fund

Any contributions is greatly appreciated. If you are unwilling or unable to help out with cash, it is just as valuable for us if you share our blog with your friends and family!

$1.00

 

 

Advertisements

Game over

Yes. This ship has had it’s better days, we knew that when we got it. We’ve had a great run – but it seems like the current harbour is the final stop for us on this ship. After having been rescued 3 times, sunk twise, countless fixes and weeks of gentle care has not even gotten us out of the kingdom of Sweden.

sdr
Sea rescue to the rescue.

Harry Louella isn’t working anymore. Transmission is totally scrucked and we are stuck in yet another harbour, and this time it seems final. There is of course a chance that we can get it running, but the time and cost of this fix might just be what pull us out of the game with this ship.

dav
Harry Louella at what might be her last stop.

This do not mean that we are giving up. We need a few days to reconfigure the plan – but I can promise you that we are not of those who give up. We have made some sort of plan, as we spent a few hours on a deserted island about an our tow out in nowhere yesterday. The sea rescue pulled us in to Fyrudden where we now are tied up to the guest harbour.

dav
Towed by sea rescue.

Lucky for us, there is a grocery-store here and the bus comes several times a day. We should be able to survive in this village for the time being. We even made a friend here allready. Felix, a island-owner across the bay that came over last night, bringing champagne and beer from his fathers brewery up north.

sdr
The colors of a great morning.

In short – it’s hard to say what to say at this point. We are once again stranded fighting for a plan to make this work for all of us. I suppose this is a turn for the worse. But we are pirates, we never give up!

Captain Jack

 

RAPPORT: BLÆIK

NORWEGIAN: THIS POST IS IN NORWEGIAN – PLEASE USE GOOGLE TRANSLATE OR COMMON SENSE IF YOU NEED TRANSLATION

Denne rapporten må regnes som et tillegg eller eventuelt en vidererapportering til den tidligere rapporten om Eventyreren Blake fra Dortmund, Tyskland. Mannskapet ombord det holistiske forskningsfartøyet FF Harry forsøker etter beste evne å gjenfortelle hendelsesforløpet fritt etter hukommelsen og i førsteperson. Også denne rapporten vil dessverre inneholde en rekke skrivefeil som ikke vil kunne påklages ettersom vi ikke har altfor god tid til å gå gjennom spontanrapporteringene våre. 

Etter møtet med piratene satte jeg kursen mot det jeg valgte å kalle for Nordvestpassasjen. Denne var en lang tarm som førte meg et stykke unna vannet som Svenskene kalte for Stora Le. Jeg følte meg straks alene igjen, men etter en dag med ville pirater var jeg mer en klar nok for å sette av sted på mitt livs reise. Jeg nølte derfor ikke med å kaste ut snøret og fulgte med på den lille røde plastduppen med falkeblikk. Ved hjelp av padlekartet mitt fant jeg utover kvelden frem til en liten øy som lå litt for seg selv akkurat der Nordvestpassasjen svingte rett østover. Øya så ut til å ligge helt for seg selv og det var ikke et menneske å se.

Jeg hadde selvfølgelig kjørt meg helt tom for energi, hadde glemt å spise og nesten ikke fått i meg vann. Derfor var jeg naturlig nok helt utslitt og møkka lei av å se på den forbanna duppen. Riktignok hadde piratene gitt meg et helt glass med agn, men det så ikke ut til at fisken fantes videre interessert. Av ren skjær utmattelse tok jeg meg til å skrike til noen store fugler som jeg var overbevist om at var kommet for å gjøre livet mitt til et helvete. Jeg huiet og ropte helt til det kom en hel rekke med tyske kanopadlere løpende fra den andre siden av øya. Jeg var altså ikke alene, men klarte å overbevise dem om at det var det som var planen min og til slutt fikk jeg jaget dem tilbake til sin side. Jeg roet meg til slutt, fikk i meg en matbit og kollapset til slutt i åpningen av teltet mitt.

Den neste dagen brukte jeg på å finne roen. Jeg gjorde meg selv opptatt med ting som å hente ved og matlaging. Det tar sinnsykt mye lengre tid å mekka mat når alt må gjøres i en enkel kjele over et gassbluss. Men det gjorde meg ingenting. Jeg begynte straks å kose meg i campen min mens jeg røykte et par jointer og utforsket den fascinerende Scandinaviske naturen. Og slik gikk egentlig den neste dagen eller to. Jeg hadde akkurat bestemt meg for å gi fiskestanga en siste sjanse før jeg knakk den over kneet og påkalte alle guder jeg visste om da det svære flotte piratskipet svingte inn i de trange sundet mellom øya mi og den andre som var fast tilholdssted for to svært bråkete måker.
– “Ohoi, bygutt!”

Jeg må innrømme at det var godt å se ekte mennesker igjen, ikke bare andre tyske kanopadlere. Piratene svingte elegant skuta inn mot øya og la til. Jeg ønsket dem hjertelig velkommen og lurte ikke engang på før lenge etterpå hvordan de klarte å spore meg opp, jeg burde visst at pirater alltid har full kontroll på hvem som ferdes i farevannene deres.
Stolt viste jeg dem rundt i campen min og et par av prosjektene mine. Det største var at jeg hadde brukt halve dagen på å sette sammen et seil med pinner og presenning. Det lå klart på bakken så jeg så ofte som muig kunne gå bort å se på det, og tenke meg hvordan det kom til å bli når jeg brukte det for første gang. Jeg hadde jo aldri seilt før.
– “Men hvorfor setter du ikke utpå med en gang?” Spurte han høye.
– “Hva mener du?” spurte jeg litt forfjamset.
– “Seilet er klart, vinden blåser, hvorfor er du ikke ute på vannet?”
Han hadde selvfølgelig helt rett. Jeg fikk hjelp av piratene til å bære seilet ned til kanoen og et par minutter senere padlet jeg ut med seilet som eneste bagasje.
Det tok meg et par minutter å skjønne at vinden piratene snakket om muligens ikke befant seg helt inne i vika, men ute på åpent farevann var det akkurat nok vind til at den fikk skikkelig tak og jeg kunne løfte opp konstruksjonen min og stolt sette seil for første gang i mitt liv.

Piratene applauderte meg. Men det begynte å bli sent og piratene ville gjerne bruke lyset fra månen på ferden sin sørover igjen. Men de dro ikke før de hadde invitert meg tilbake til campen deres på min egen ferd sørover.

To dager senere hadde jeg fremdeles ikke fått noen fisk. Derfor satte jeg kursen tilbake nedover Nordvestpassasjen igjen. Etter noen timer med hard padling var jeg tilbake i piratenes hemmelige bukt. Til min overraskelse hadde mannskapet doblet seg, to andre bypirater hadde mønstret på og nå fikk jeg beskjed om å bli med dem på tokt. Man sier ikke imot pirater, så jeg fulgte lydig orderen om å mønstre på for å plukke opp ytterligere ett mannskapsmedlem. Havnen lå et par timer nordover, og for meg var det først og fremst en flott mulighet til å se deler av dette Svenske vannet jeg ellers muligens aldri ville fått oppleve. I Tøcksfors mønstret sistemann på, vi fikk til og med muligheten til å gjøre noen enkle innkjøp før kompassnålen skiftet retning og vi durte avsted sydover. På veien tilbake ble det avgjort at vi skulle besøke West Bird Bay som er et bittelite samfunn hvor noe sånt som halvparten av husa er skole, kirke og menighetshus. Men på dette idylliske stedet var det også en ballbinge så hele crewet fikk muligheten til å freshe opp hockey og basketballegeneskapene sine før vi fortsatte.

Tilbake i piratcampen fikk jeg tildelt plass til å sette opp teltet mitt før en av piratene beordre meg til å gjøre klar kanoen. Vi skulle ut å fiske. Med garn denne gangen. De ville ikke ha noe av at jeg aldri skulle få oppleve å sløye en fisk. Derfor padlet vi avsted og ut i natten for å legge garn. Enda en ny opplevelse. Jeg sov tungt den natten.

Neste morgen var det bare å sette avsted for å hente garnet. Vi hadde et oppdrag om trekke garn og hente fisk, og det viste seg at jeg vant veddemålet. I garnet satt syv fisk i ymse størrelser. Etterpå hadde jeg et par timers prosjekt med å få fisken ut av garnet som så skulle strekkes og tørkes. Jeg var veldig forsiktig for jeg ville ikke skade fisken. Men på tross av at et par av de stakkars fiskene likevel kom ut av prosjektet som maltrakterte sardiner fikk jeg til slutt orden på sakene, det gjaldt visst å være litt bestemt i handlingene sine. Den laveste piraten tok seg av opplæringen min når det kom til sløying. Dette var en jobb jeg bådde hadde gruet og gledet meg til, men til slutt fikk jeg dreisen på det hele og ikke lenge etter lå fisken å freste i panna over bålet. Jeg hadde endelig sløyet min egne første fisk.

Mett og tilfreds ble vi beordret tilbake ombord på skuta. Jeg hadde pent bedt om å få noen timer fri for å gjøre litt flere oppdagelser. Det begynte tross alt å nærme seg slutten av min eventyrlige reise. Dette var ikke noe problem, for skuta måtte uansett seile hele veien nordover igjen for å sette av to medlemmer av crewet, men ikke før jeg hadde blitt med gjengen til et sted de kalte for The sacret place. Ingen andre en kapteiene visste hvor vi skulle og ingen turte spekulere.

Etter et par kilometers vandring var vi fremme. The sacred place var en gravplass for gamle biler, ikke fem eller ti, men flere hundre. Vi brukte god tid på å utforske området, det var en kjempeopplevelse, noe som passet mitt mekanikerhjerte godt. Piratene måtte videre og jeg ville fortsette utforskningen min, vi ville uansett se hverandre igjen i piratcampen sent samme kveld eller dagen etter.

Jeg satte avsted på egenhånd igjen, og selvfølgelig hadde jeg tatt med meg seilet mitt. Det ble egentlig til det jeg brukte resten av dagen min på. Jeg lot skog være skog og fant til slutt en bærekraftig løsning på hvordan man skulle holde seilet og samtidig manøvrere kanoen gjennom vannet. Litt ute av kurs kom jeg meg til å sette meg fast på et skjær og ble egentlig stående der i en times tid før det lot seg seile videre, men jeg unnskyldte meg med at det var mpå tide med en pause og trakk fort tilbake nødmeldingen sendt til piratene.

Neste morgen, var min siste fulle dag på reisen. Den ene av kapteinene beordret at det var på tide å vanne i åkerne. Derfor ble jeg med ut i skuta og over til andre siden av vannet hvor den ene åkeren lå. På vei tilbake fikk jeg plutselig et innfall. “Stopp!” ropte jeg ut og til min forundring lystret kapteinen.
– “Jeg skjønner du er klar for å døpes” gliste han. – “En ekte pirat skal døpes, ditt navn skal fra nå av være Blæik!” hørte jeg før jeg hoppet ut i det iskalde vannet.
Det var kanskje ikke det barskeste badet, men det var mitt første på hele reisen og samtidig kunne jeg nå dra hjem som en ekte sjørøver.

Avskjeden var like trist som den måtte være. Jeg ble nektet å padle selv, så piratene tauet kanoen min tilbake til Lennartsfors hvor dusinvis av nye kanopadlere stod klare for nye opplevelser. I det vi seilte inn i vika sang de andre piratene sjørøverviser mens jeg satt med en tåre i øyekroken. Jeg børstet dem fort vekk. En ekte pirat skulle ikke gråte foran mannskapet, likevel kom det et par tårer til når piratene dro fra kanonene og fyrte av en salutt så det dundret gjennom hele det vakre landskapet.

Blæik dro av sted, men som alt annet mannskap som mønstrer på ombord FF Harry er han hjertelig velkommen tilbake. Rapporteringen stanser naturlig nok også her. 

Jack Mikkel, FF Harry

It’s a pirate life for us!

 

We have operated with an extended crew onboard this week. Pirates have come from distant places to join our new and secretive pirate-camp in an undisclosed bay in Stora Le. There have been explorational sightseeings to sacred places and long hauls through wind and sunny weather. We transformed a bewildered soul from the metropolitans of Europe to a though pirate – and worked through all sort of issues that can only come from life in society. 

IMG_0046
The essence is real onboard this bus

 

 

The days onboard is no longer divided into days of the week. We are now free floating through life and have learned to accept all challenges heading our way. Visiting pirates and thereby new members of the crew have been met with life-changing experiences. Life with Harry and the pirate-camp have proved itself to be sustainable.

Of course, there will always be things we need to figure out. Like how to charge our batteries, how to train reliable crew and how to keep the ship afloat. These are only challenges and we have all the time in the world! For the next few days or maybe weeks, Harry will hopefully get some quiet days while we tend to our camp, fields and other plunders.

_MG_0102
Blæiks last night around the fire, with handcrafts and conversations of dimensions

The last blogpost, the report of Blake the adventurer, will have to be continued in a coming post. It didn’t take too many hours before we found the cityboy half-shipwrecked on a small island – just waiting for the pirates onboard to take him under their wings. But we also got two visitors from the Norwegian capital and another one from the city of which we started this journey. Tomorrow we will set sail for Ed, the southmost point of Stora Le to plunder the town and send off the last of our temporary crew with the train. Thank you all for visiting, we all gained the necessary perspective needed.

IMG_0054
It’s not all work and whips aboard FFHarry, someone enjoying the off-duty-duty

Looking for new pirates
We will soon be looking for pirates to join us on the adventures journey to the Swedish capital at the end of summer. Some that have already left might come back, but will also be needing fresh blood onboard! There will only be space for 4 additional crewmembers. We are looking for adventurers that could make good use of themselves onboard FF-Harry for a couple of weeks in August, maybe September – More information on this will be released in a few weeks! Another very good reason to follow and share this blog.

Ship out!

The Captains

Our first campses

Thinking back on the last week or so.. We can’t help exploring the idea that this journey – this adventure – of moving onto “FF Harry” was the only right choice! Even the cat is starting to get the hang of having new spots to explore every day. As these words are written we are illegaly docked in Töcksfors – at the lower lock-station, stealing electricity. 

Of course we spent way too long getting ready, say our goodbyes and finish up the packing in Fredrikstad. Aslo we picked the road less traveled and ended up spending a good extra couple of hours getting back to our original sailplan. By the end of the day we descretly docket at the guest harbour in Halden, and decided to go to sleep. Ignoring the partystreet with the loud music and drunken fellow/Norwegians we docked next too. We should have known better.

The flying ship

Since we both recently claimed the title Captain – we are headed for a steep learning-curve. Finding ourself woken up by the alarms at seven in the morning, signaling the guy transporting us from Halden was thirty minutes early. He would be onsite half an hour before schedule. Since it was dark at our arrival we spent the half hour locating the specially fitted ramp used for the transport of boats to Tistedal and Haldenkanalen. Sadly the canal was still closed, not openeing until the end of may.

_MG_0132.JPG
“The flying Norwegianman”

There was some excitement of having the boat lifted from the water for the first time. We got to inspect the hull and it looked pretty good! A few scrapes and scratches, but nothing critical. What a relief, it could`ve been horribly bad. These things tend to happen when you buy a boat without taking a look at it first. But we scored, we are very lucky!

We had the pleassure of riding inside the boat the 43 minutes it took us to pass through hills and the deep forrest. The driver probably liked his privacy and we respectfully got to ride the most expencive rollercoaster we`ve ever heard of. Totally out of his element, Harry headed into the deep forestes of Norway in a speed he have never known before. 40 knots through bushes and halfway up raging trees and centimeters from powerlines. We measured the boat before departure and had 15 centimeters to spare. The catch would be only that none of the power-cords or powerlines had gained just a little bit of slack due to heavy snowfall this winter..

Camping and fixing

Except from a little whip from a tree, All went well. And in Østre Otteid we got back in the water, paid the man and set of to find an island for the cat to spend some time. Little did we know tha Simba didn`t actually like islands. Besides – why step out of the boat when he`s got the most fantastic room in the house?

Capture2.GIF
Simba being grumpy

We had checked out the map and sort of knew in what area we wanted to camp. From the island Simbatraz we located our area within the hour and set up camp. Now, Stora Le is a large pool of water and it seems we’ll have more than enough projects to take care of in the coming weeks.

Today is monday, and our plan is to go shopping everything we need for the coming two weeks. This is hard work, very hard work, in 26 degrees celcius.

9 hours later

Yep. Those degrees was indeed extremely hard. With Harry loaded, stocked and ready to embark, we now believe we have managed to purchase all neccessities needed for the survival of the next two weeks.

Capture3.GIF
“FF Harry” docked at the lock-waiting dock in Tõcksfors.

Status quo; Simba hunting the forest-creeps, Harry is silently resting by our homemade beaverwood dock. A strong sativa by the candle, our local owl is swirling among the trees. Bats are diving to catch tonight’s dinner-bugs in the shimmering light from our windows – and the two of us are pretty much ready to conquer to the magical world of dreams.

Truth is…. We haven’t really found our first real land-camp yet. All nights so far are spent onboard FF Harry, maybe we’ll hit the great spot tonight! This said – our internet is not good and blogging probably have to be limited to whenever we are visiting guest harbours or other places we can charge our tiny winy batterybank. But don’t worry, things tend to happen even when we don’t write about them. More to come!

Jack, Simen & Simba

The Masterplan

There is no simple explanation for our choice of moving onto Harry. Or to set up camp on undisclosed locations. No explanation needed! Living outdoors is something we both want. This is not new to us, even though there is limited experience evolving being boat-owners. We are nature men and travelers by heart and the thought of slow-travel, with the chance of not having to actually carry our luggage, is what we are aiming for. Like a phlegmatic snail over troubled water.. 🙂 The ultimate goal is to find the way to continue our journey before winter once again rain upon us.

The weather is no longer a problem. We have our dry home in the boat! On board we can find all the tools needed, I guess we could build a small house if we wanted to. All the clothes, the food, the cat and the heat. We have two tents, sleeping bags and not to forget each other. Our only real concern was this:

What about the cash?!

We could probably get around the whole money-problem. And without boring you with our economical details, there shouldn’t be any problems – If our calculations are correct. But – in order for us to evolve and grow and let’s say invest in our future instead of paying bills – we’ve had to be creative with ideas on how to make our money. We also wanted replacements for the commodities we otherwise would waste money on.

_MG_0085.JPG

In a perfect world, we wouldn’t have to consider this aspect of economics. Nor is it a goal of ours to become wealthy, if so; Just for the convenience of having someone take care of the manual-starting trouble we seem to have with Harry. The world is however not perfect. Fair enough, let’s deal with it. Best bet would be to follow this blog. You don’t need to ask about exactly how all these things are going to happen. We don’t know yet.

Lead the way

Even though we both find the activity of planning amusing, there is no real reason for spending hours of planning out our journey. We have tried to plan the content before without much luck. When traveling slow – like we want to (and are used to from our days with heavy backpacks in 26-degree shade) the plan quickly change. Whenever navigating uncharted terrain we prefer to take it slow and let the road, now also water, lead the way. What we however do spend time focusing on; our freedom, creativity and the amazing opportunity this journey represent. We want ourselves to play around with new and exciting ideas. In short: There is no master-plan.

Yes, we are making our own luck. We also want to learn how to get a closer relationship with nature, how to live more responsible considering waste and ecological footprint. We know we are dreamers. We also know that doing nothing about our dreams is not an option.