RAPPORT: BLÆIK

NORWEGIAN: THIS POST IS IN NORWEGIAN – PLEASE USE GOOGLE TRANSLATE OR COMMON SENSE IF YOU NEED TRANSLATION

Denne rapporten må regnes som et tillegg eller eventuelt en vidererapportering til den tidligere rapporten om Eventyreren Blake fra Dortmund, Tyskland. Mannskapet ombord det holistiske forskningsfartøyet FF Harry forsøker etter beste evne å gjenfortelle hendelsesforløpet fritt etter hukommelsen og i førsteperson. Også denne rapporten vil dessverre inneholde en rekke skrivefeil som ikke vil kunne påklages ettersom vi ikke har altfor god tid til å gå gjennom spontanrapporteringene våre. 

Etter møtet med piratene satte jeg kursen mot det jeg valgte å kalle for Nordvestpassasjen. Denne var en lang tarm som førte meg et stykke unna vannet som Svenskene kalte for Stora Le. Jeg følte meg straks alene igjen, men etter en dag med ville pirater var jeg mer en klar nok for å sette av sted på mitt livs reise. Jeg nølte derfor ikke med å kaste ut snøret og fulgte med på den lille røde plastduppen med falkeblikk. Ved hjelp av padlekartet mitt fant jeg utover kvelden frem til en liten øy som lå litt for seg selv akkurat der Nordvestpassasjen svingte rett østover. Øya så ut til å ligge helt for seg selv og det var ikke et menneske å se.

Jeg hadde selvfølgelig kjørt meg helt tom for energi, hadde glemt å spise og nesten ikke fått i meg vann. Derfor var jeg naturlig nok helt utslitt og møkka lei av å se på den forbanna duppen. Riktignok hadde piratene gitt meg et helt glass med agn, men det så ikke ut til at fisken fantes videre interessert. Av ren skjær utmattelse tok jeg meg til å skrike til noen store fugler som jeg var overbevist om at var kommet for å gjøre livet mitt til et helvete. Jeg huiet og ropte helt til det kom en hel rekke med tyske kanopadlere løpende fra den andre siden av øya. Jeg var altså ikke alene, men klarte å overbevise dem om at det var det som var planen min og til slutt fikk jeg jaget dem tilbake til sin side. Jeg roet meg til slutt, fikk i meg en matbit og kollapset til slutt i åpningen av teltet mitt.

Den neste dagen brukte jeg på å finne roen. Jeg gjorde meg selv opptatt med ting som å hente ved og matlaging. Det tar sinnsykt mye lengre tid å mekka mat når alt må gjøres i en enkel kjele over et gassbluss. Men det gjorde meg ingenting. Jeg begynte straks å kose meg i campen min mens jeg røykte et par jointer og utforsket den fascinerende Scandinaviske naturen. Og slik gikk egentlig den neste dagen eller to. Jeg hadde akkurat bestemt meg for å gi fiskestanga en siste sjanse før jeg knakk den over kneet og påkalte alle guder jeg visste om da det svære flotte piratskipet svingte inn i de trange sundet mellom øya mi og den andre som var fast tilholdssted for to svært bråkete måker.
– “Ohoi, bygutt!”

Jeg må innrømme at det var godt å se ekte mennesker igjen, ikke bare andre tyske kanopadlere. Piratene svingte elegant skuta inn mot øya og la til. Jeg ønsket dem hjertelig velkommen og lurte ikke engang på før lenge etterpå hvordan de klarte å spore meg opp, jeg burde visst at pirater alltid har full kontroll på hvem som ferdes i farevannene deres.
Stolt viste jeg dem rundt i campen min og et par av prosjektene mine. Det største var at jeg hadde brukt halve dagen på å sette sammen et seil med pinner og presenning. Det lå klart på bakken så jeg så ofte som muig kunne gå bort å se på det, og tenke meg hvordan det kom til å bli når jeg brukte det for første gang. Jeg hadde jo aldri seilt før.
– “Men hvorfor setter du ikke utpå med en gang?” Spurte han høye.
– “Hva mener du?” spurte jeg litt forfjamset.
– “Seilet er klart, vinden blåser, hvorfor er du ikke ute på vannet?”
Han hadde selvfølgelig helt rett. Jeg fikk hjelp av piratene til å bære seilet ned til kanoen og et par minutter senere padlet jeg ut med seilet som eneste bagasje.
Det tok meg et par minutter å skjønne at vinden piratene snakket om muligens ikke befant seg helt inne i vika, men ute på åpent farevann var det akkurat nok vind til at den fikk skikkelig tak og jeg kunne løfte opp konstruksjonen min og stolt sette seil for første gang i mitt liv.

Piratene applauderte meg. Men det begynte å bli sent og piratene ville gjerne bruke lyset fra månen på ferden sin sørover igjen. Men de dro ikke før de hadde invitert meg tilbake til campen deres på min egen ferd sørover.

To dager senere hadde jeg fremdeles ikke fått noen fisk. Derfor satte jeg kursen tilbake nedover Nordvestpassasjen igjen. Etter noen timer med hard padling var jeg tilbake i piratenes hemmelige bukt. Til min overraskelse hadde mannskapet doblet seg, to andre bypirater hadde mønstret på og nå fikk jeg beskjed om å bli med dem på tokt. Man sier ikke imot pirater, så jeg fulgte lydig orderen om å mønstre på for å plukke opp ytterligere ett mannskapsmedlem. Havnen lå et par timer nordover, og for meg var det først og fremst en flott mulighet til å se deler av dette Svenske vannet jeg ellers muligens aldri ville fått oppleve. I Tøcksfors mønstret sistemann på, vi fikk til og med muligheten til å gjøre noen enkle innkjøp før kompassnålen skiftet retning og vi durte avsted sydover. På veien tilbake ble det avgjort at vi skulle besøke West Bird Bay som er et bittelite samfunn hvor noe sånt som halvparten av husa er skole, kirke og menighetshus. Men på dette idylliske stedet var det også en ballbinge så hele crewet fikk muligheten til å freshe opp hockey og basketballegeneskapene sine før vi fortsatte.

Tilbake i piratcampen fikk jeg tildelt plass til å sette opp teltet mitt før en av piratene beordre meg til å gjøre klar kanoen. Vi skulle ut å fiske. Med garn denne gangen. De ville ikke ha noe av at jeg aldri skulle få oppleve å sløye en fisk. Derfor padlet vi avsted og ut i natten for å legge garn. Enda en ny opplevelse. Jeg sov tungt den natten.

Neste morgen var det bare å sette avsted for å hente garnet. Vi hadde et oppdrag om trekke garn og hente fisk, og det viste seg at jeg vant veddemålet. I garnet satt syv fisk i ymse størrelser. Etterpå hadde jeg et par timers prosjekt med å få fisken ut av garnet som så skulle strekkes og tørkes. Jeg var veldig forsiktig for jeg ville ikke skade fisken. Men på tross av at et par av de stakkars fiskene likevel kom ut av prosjektet som maltrakterte sardiner fikk jeg til slutt orden på sakene, det gjaldt visst å være litt bestemt i handlingene sine. Den laveste piraten tok seg av opplæringen min når det kom til sløying. Dette var en jobb jeg bådde hadde gruet og gledet meg til, men til slutt fikk jeg dreisen på det hele og ikke lenge etter lå fisken å freste i panna over bålet. Jeg hadde endelig sløyet min egne første fisk.

Mett og tilfreds ble vi beordret tilbake ombord på skuta. Jeg hadde pent bedt om å få noen timer fri for å gjøre litt flere oppdagelser. Det begynte tross alt å nærme seg slutten av min eventyrlige reise. Dette var ikke noe problem, for skuta måtte uansett seile hele veien nordover igjen for å sette av to medlemmer av crewet, men ikke før jeg hadde blitt med gjengen til et sted de kalte for The sacret place. Ingen andre en kapteiene visste hvor vi skulle og ingen turte spekulere.

Etter et par kilometers vandring var vi fremme. The sacred place var en gravplass for gamle biler, ikke fem eller ti, men flere hundre. Vi brukte god tid på å utforske området, det var en kjempeopplevelse, noe som passet mitt mekanikerhjerte godt. Piratene måtte videre og jeg ville fortsette utforskningen min, vi ville uansett se hverandre igjen i piratcampen sent samme kveld eller dagen etter.

Jeg satte avsted på egenhånd igjen, og selvfølgelig hadde jeg tatt med meg seilet mitt. Det ble egentlig til det jeg brukte resten av dagen min på. Jeg lot skog være skog og fant til slutt en bærekraftig løsning på hvordan man skulle holde seilet og samtidig manøvrere kanoen gjennom vannet. Litt ute av kurs kom jeg meg til å sette meg fast på et skjær og ble egentlig stående der i en times tid før det lot seg seile videre, men jeg unnskyldte meg med at det var mpå tide med en pause og trakk fort tilbake nødmeldingen sendt til piratene.

Neste morgen, var min siste fulle dag på reisen. Den ene av kapteinene beordret at det var på tide å vanne i åkerne. Derfor ble jeg med ut i skuta og over til andre siden av vannet hvor den ene åkeren lå. På vei tilbake fikk jeg plutselig et innfall. “Stopp!” ropte jeg ut og til min forundring lystret kapteinen.
– “Jeg skjønner du er klar for å døpes” gliste han. – “En ekte pirat skal døpes, ditt navn skal fra nå av være Blæik!” hørte jeg før jeg hoppet ut i det iskalde vannet.
Det var kanskje ikke det barskeste badet, men det var mitt første på hele reisen og samtidig kunne jeg nå dra hjem som en ekte sjørøver.

Avskjeden var like trist som den måtte være. Jeg ble nektet å padle selv, så piratene tauet kanoen min tilbake til Lennartsfors hvor dusinvis av nye kanopadlere stod klare for nye opplevelser. I det vi seilte inn i vika sang de andre piratene sjørøverviser mens jeg satt med en tåre i øyekroken. Jeg børstet dem fort vekk. En ekte pirat skulle ikke gråte foran mannskapet, likevel kom det et par tårer til når piratene dro fra kanonene og fyrte av en salutt så det dundret gjennom hele det vakre landskapet.

Blæik dro av sted, men som alt annet mannskap som mønstrer på ombord FF Harry er han hjertelig velkommen tilbake. Rapporteringen stanser naturlig nok også her. 

Jack Mikkel, FF Harry

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s