RAPPORT: Eventyreren Blake

NORWEGIAN: THIS POST IS IN NORWEGIAN – PLEASE USE GOOGLE TRANSLATE OR COMMON SENSE IF YOU NEED TRANSLATION

Rapporten er fritt gjenfortalt i førsteperson etter hukommelsen. Den gjengir observasjoner og historien fortalt av personen beskrevet i rapporten. Rapporten er også full av både skrive og grammatikkfeil, da mannskapet har begrenset med tidstilgang til aktiviteter som har med datamaskiner å gjøre. 

Vi satt med hver vår kalde mugge ekte Tysk øl. Jeg og to av mine gamle venner fra gamedager hadde møtt opp på den lokale puben for den obligatoriske fredagspilsen. Dette hadde vært tradisjon siden vi var gamle nok til å kjøpe vår egen pils i hjembyen vår Dortmund. Det kokte som vanlig av folk. Selv med et beskjedent folketall på rett under seks hundre tusen mennesker ligger byen klemt mellom flere andre enorme byer hvor landskapet imellom dem stort sett består av forsteder som binder byene sammen. Ordene hadde bare glidd ut av munnen min før jeg rakk å tenke meg om. Ølen hadde allerede begynt  fungere ganske greit. Jeg hadde alltid vært litt sensitiv for påvirkende stoffer. Sånn sett.
– “Haha, den der må du lenger ut på landet med. Du skal få deg til å tro at en byfis som deg. En som har vandret rundt på asfalt sammenhengende i tjue år skal sette deg på en buss til Sverige for å padle rundt i svarteste skauen i ti hele dager?
– “Og helt alene?” snøvlet han andre kompisen min.
Enhver i lokalet kunne se og føle på tvilen deres.

Jeg hadde sittet hele dagen og surfet rundt på nettet etter ideer, og dette var selvfølgelig den jeg valgte å dra frem i kveld. En mann er ikke større enn sitt ord, så neste morgen møtte jeg drita full og ganske fin i formen opp på et reisekontor nedi Dortmund Sentrum. Et kjapt søk på nettet hadde ledet meg frem til et selskap [viss navn er fjernet av FF Harry, da vi ikke ønsker å reklamere for pakkereiser] som avgjorde det hele. De solgte pakker med alt det man ville kunne få behov for av utstyr alene på tur i villmarken – og jeg hadde spart opp nok kronasjer det siste året til å gjennomføre. Etterpå dro jeg hjem, fylte en tobakkspakke med ekte indica, stappa hele greia i en frysepose med kaffe, vinket farvel til kjerringa og satte meg på expressbussen til de beryktede Svenske skoger.

Det var klin umulig å få sove på bussen nordover. Til alt hell var selvfølgelig den bakerste halvdelen av bussen stappet hensynsløst full av festglade padleentusiaster. Den raskt voksende fyllesyken etter det siste døgnets strabaser ble satt på prøve. Derfor tillot jeg meg en kaffe mens tankene svevet rundt bilene på jobben det egentlig var meningen jeg skulle ta meg av på mandag morgen. Gutta hadde lovet at de skulle dekke skiftet mitt hvis det faktisk endte opp med at jeg dro av sted. Det visste de fremdeles ingenting – de trodde helt sikkert jeg fremdeles lå å purka og sov på sofaen. Men nå skulle jeg faen ta meg vise dem. – Jeg sender dem en snap i morgen tidlig – er det siste jeg kan huske å tenke før jeg sovnet, og sov til vi gikk av bussen i noe som het Lennartsfors.

En blid og småfeit svensk kanoekspert stod klar med flere titalls grå metallkanoer, flytevester, vanntette kanotønner med mat. Til og med det ytterst nødvendige man trengte for å fange fisk. Som bygutt hadde jeg stort sett sett på fiskestenger med avsky, men nåm holdt jeg en liten rød plastdupp i hendene og kjente en kriblende følelse i magen. Jeg ante ikke hvordan det fungerte og lyttet derfor oppgklødd til hvilke instrukser den feite svensken hadde å komme med. Mens alle andre brukte god tid på å få i seg mat og pakke kanoene dyttet jeg fartøyet på vannet og presterte å se sånn någenlunde barsk og erfaren ut når jeg tok mitt livs første padletak. Til stor applaus fra treigingene på land – jeg så meg ikke tilbake.

Følelsen av frihet slo ned i meg som en bombe. Værmeldingen holdt det den lovet og med enørliten tredve graders bris var det såvidt jeg dro åra gjennom vannet for å få fart. Ute av syne for andre enn meg selv på vannet og skog i 360 grader rullet jeg meg en joint. På et eller annet vis fikk jeg festet den røde plasduppen til tråden som stak ut av fiskestanga, og så en liten svart krok uttafor den igjen – det gikk sikkert fint. Men var det ikke meningen at det skulle festes en mark eller noe sånt på den? Jeg rota gjennom den lille tønna med matvarer men fant ingen mark. I stedekastet jeg noen brødskiver i vannet og satset på at det holdt.

Jeg padlet og fikk ganske snart dreisen på det, sjekket innom steder både her og der. Til slutt kom jeg til en ganske rolig vik hvor jeg tenkte det gikk an å se seg litt rundt i.
For sent oppdaget jeg det sorte sjørøverflagget som vaiet i vinden fra en gammel og flott treskute. I min egen lykke over friheten til å følge et lite padlekart jeg hadde fått fatt på og studert på bussen før jeg sovnet, oppdaget jeg snart at navigasjonskunnskapene ikke var het på plass ennå. Jeg hadde havnet dypt inne i en smal bukt og uten andre muligheter enn å rømme på land til fots – ser jeg at en av mennene på piratsipet står å speider etter meg gjennom en lang kikkert. Like etter settes en båt på vannet og den ene piraten kommer padlene mot meg.
– “Ohoi, fremmedfarer!” roper mannen fra jolla.
Fremdeles usikker på dette forestående møtet klatrer jeg i land og står klar til å forlate utstyret og ta beina fatt. Jeg bruker kartet som rekvisitt og gjør mitt beste for å se ut som en av de tusen turistene jeg daglig ignorerer hjemme i Dortmund.
Den barske mannen i den lille robåten blir først sittende å se på meg i et par sekunder. Men det så ut til at planen min hadde fungert.
– “Har de forvillet dem inn i ukjent farevann fremmede?” spør piraten skeptisk.
– “Beklager!” glapp det ut av meg “Jeg trodde det gikk an å padle gjennom her” svarte jeg med den tøffeste pipestemmen jeg fikk til, mens jeg pekte en skjelvende finger bakover. Kanskje ikke et sjakktrekk, for nå ble piraten om mulig enda mer skeptisk. Når jeg snur meg for å undersøke årsaken til det økende skeptiske uttrykket til mannen forstod jeg raskt hvorfor; Opp fra vannkanten gikk fjellsiden bratt opp før den møtte tett Svensk granskog.
– “Da tror jeg du er på villspor din landkrabbe.” Sa piraten og gliste. “Ikke bry deg om meg, jeg skal bare hente noe.” sa han og tråkket ut av båten sin.
Jeg lar kart være kart og begynner i stede å fikle med fiskestanga mens all oppmerksomhet er rettet mot hva piraten foretar seg. Han forsvinner noen meter oppi skråningen og kommer like etter tilbake med en svær sort balje. Det var omtrent da jeg begynte å vurdere cannabisbruken min, ikke nok med at det fantes pirater her, men de lekte ikke heller – for balja var fylt med gullgraverutstyr.

Etter å ha lastet ombord gull og utstyr i jolla henvendte piraten seg mot meg igjen.
– “Spørs om det der kommer til å gå så bra.” gliste han.
Det tok et par sekunder før jeg forstod at han snakket om fiskeprosjektet mitt. Men før jeg rakk å svare hadde han hoppet i båten sin igjen og rodde med mandige, sterke bevegelser i retning piratskipet.
“Du får svinge innom på vei ut igjen så skal du få litt agn av oss!” ropte han mot meg.
Jeg så ned på fiskestanga og følte en aldri så liten stolthet over at jeg hadde hatt rett. Det skulle altså være mark på enden av snora.

Det var ikke noe å lure på. En invitsjon til en camp med ville pirater, som forsåvidt virket vennlige nok, var vanskelig å si nei til. Jeg brettet sammenadlekartet, kastet stanga i kanoen og unngikk såvidt å gå på tryne når jeg tråkket ombord i kanoen igjen. Så satte jeg kursen mot den provisoriske brygga piratene hadde bygd for å beskytte skipet sitt. Begge to kom ut på dekk og ønsket meg velkommen. De var allerede godt i gang medmorgenrutinene og kaffekjelen hang på tross av bålforbudet i flammene over et lite bål i vannkanten. Jeg takket nei til tilbudet om en kopp tre ganger, men lot meg til slutt rive med. Til gjengjeld tilbød jeg meg å rulle en joint, men da mørknet de vennlige smilene deres.
– “Vi er kanskje pirater!” Brølte de i kor, så nakkehårene reiste seg i nakken min. “Men hva får deg til å tro at vi bryter den ærede loven!? Røyk hva du vil, men her i Scandinavia vil du bli sosialt lynsjet av øvrigheta og aldri noen gang kunne returnere til et normalt liv!” Brummet den korteste av dem videre.
Jeg gjorde et forsøk på å forklare at det dreide seg om helt ufarlig urteplante som i teorien kunne vokse i alle verdenshjørner, men ble raskt avbrudd når begge to nok en gang ropte i kor:
– “Ulovlig!”
– “Hysj med dette tullpratet nå gutt!” fortsatte han høye piraten. “Gi meg koppen din nå, så skal du få årntli bålkaffe!”

Som nevnt er jeg relativt sensitiv når det kommer til oppkvikkende stoffer. Det tok ikke mange slurkene før jeg spratt rundt omkring i piratleiren og pratet om både kart og fisk og alt mulig annet. På et tidspunkt ble det foreslått at jeg skulle bygge et lite overbygg for å beskytte bagasjen og kanskje samtidig få hjelp av vinden til å komme meg raskere avsted.
Etter en times tid hadde jeg og den mest nevenyttige av piratene satt sammen en slags konstruksjon på den fremste delen av kanoen som fikk det til å se ut som om jeg nå padlet rundt på et fraktskip. Men da vi var ferdige stod det lunsj på bordet. Selv den oransje skipskatten kom for å innta et måltid. Tomatbønner, egg, salami og bacon på oss – våtfor til katta.

Etter maten fikk jeg instruksjoner om først hvordan man skulle fange fisken, deretter hvordan man skulle sløye den. Oppstemt og full av eventyrlyst satte jeg meg like etter ombord i skuta mi og padlet avsted for å fange min første fisk.

Denne skildringen stopper her. Undertegnede ombord på forskningsfartøyet FF Harry plikter å holde seg sånn någenlunde til faktiske observasjoner. Vår siste observasjon av Blake fra Tyskland er datert søndag 3. Juni 2018 da han padler ut i Stora Le for å bevise for sine venner at han er mann nok til å overleve på naturens vilkår, og for seg selv at han er kar nok til å ta livet av en fisk. 

Jack Mikkel, FF Harry,
4. Juni 2018

Advertisements

One thought on “RAPPORT: Eventyreren Blake

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s