Connected to life

dav

Advertisements

RAPPORT: BLÆIK

NORWEGIAN: THIS POST IS IN NORWEGIAN – PLEASE USE GOOGLE TRANSLATE OR COMMON SENSE IF YOU NEED TRANSLATION

Denne rapporten må regnes som et tillegg eller eventuelt en vidererapportering til den tidligere rapporten om Eventyreren Blake fra Dortmund, Tyskland. Mannskapet ombord det holistiske forskningsfartøyet FF Harry forsøker etter beste evne å gjenfortelle hendelsesforløpet fritt etter hukommelsen og i førsteperson. Også denne rapporten vil dessverre inneholde en rekke skrivefeil som ikke vil kunne påklages ettersom vi ikke har altfor god tid til å gå gjennom spontanrapporteringene våre. 

Etter møtet med piratene satte jeg kursen mot det jeg valgte å kalle for Nordvestpassasjen. Denne var en lang tarm som førte meg et stykke unna vannet som Svenskene kalte for Stora Le. Jeg følte meg straks alene igjen, men etter en dag med ville pirater var jeg mer en klar nok for å sette av sted på mitt livs reise. Jeg nølte derfor ikke med å kaste ut snøret og fulgte med på den lille røde plastduppen med falkeblikk. Ved hjelp av padlekartet mitt fant jeg utover kvelden frem til en liten øy som lå litt for seg selv akkurat der Nordvestpassasjen svingte rett østover. Øya så ut til å ligge helt for seg selv og det var ikke et menneske å se.

Jeg hadde selvfølgelig kjørt meg helt tom for energi, hadde glemt å spise og nesten ikke fått i meg vann. Derfor var jeg naturlig nok helt utslitt og møkka lei av å se på den forbanna duppen. Riktignok hadde piratene gitt meg et helt glass med agn, men det så ikke ut til at fisken fantes videre interessert. Av ren skjær utmattelse tok jeg meg til å skrike til noen store fugler som jeg var overbevist om at var kommet for å gjøre livet mitt til et helvete. Jeg huiet og ropte helt til det kom en hel rekke med tyske kanopadlere løpende fra den andre siden av øya. Jeg var altså ikke alene, men klarte å overbevise dem om at det var det som var planen min og til slutt fikk jeg jaget dem tilbake til sin side. Jeg roet meg til slutt, fikk i meg en matbit og kollapset til slutt i åpningen av teltet mitt.

Den neste dagen brukte jeg på å finne roen. Jeg gjorde meg selv opptatt med ting som å hente ved og matlaging. Det tar sinnsykt mye lengre tid å mekka mat når alt må gjøres i en enkel kjele over et gassbluss. Men det gjorde meg ingenting. Jeg begynte straks å kose meg i campen min mens jeg røykte et par jointer og utforsket den fascinerende Scandinaviske naturen. Og slik gikk egentlig den neste dagen eller to. Jeg hadde akkurat bestemt meg for å gi fiskestanga en siste sjanse før jeg knakk den over kneet og påkalte alle guder jeg visste om da det svære flotte piratskipet svingte inn i de trange sundet mellom øya mi og den andre som var fast tilholdssted for to svært bråkete måker.
– “Ohoi, bygutt!”

Jeg må innrømme at det var godt å se ekte mennesker igjen, ikke bare andre tyske kanopadlere. Piratene svingte elegant skuta inn mot øya og la til. Jeg ønsket dem hjertelig velkommen og lurte ikke engang på før lenge etterpå hvordan de klarte å spore meg opp, jeg burde visst at pirater alltid har full kontroll på hvem som ferdes i farevannene deres.
Stolt viste jeg dem rundt i campen min og et par av prosjektene mine. Det største var at jeg hadde brukt halve dagen på å sette sammen et seil med pinner og presenning. Det lå klart på bakken så jeg så ofte som muig kunne gå bort å se på det, og tenke meg hvordan det kom til å bli når jeg brukte det for første gang. Jeg hadde jo aldri seilt før.
– “Men hvorfor setter du ikke utpå med en gang?” Spurte han høye.
– “Hva mener du?” spurte jeg litt forfjamset.
– “Seilet er klart, vinden blåser, hvorfor er du ikke ute på vannet?”
Han hadde selvfølgelig helt rett. Jeg fikk hjelp av piratene til å bære seilet ned til kanoen og et par minutter senere padlet jeg ut med seilet som eneste bagasje.
Det tok meg et par minutter å skjønne at vinden piratene snakket om muligens ikke befant seg helt inne i vika, men ute på åpent farevann var det akkurat nok vind til at den fikk skikkelig tak og jeg kunne løfte opp konstruksjonen min og stolt sette seil for første gang i mitt liv.

Piratene applauderte meg. Men det begynte å bli sent og piratene ville gjerne bruke lyset fra månen på ferden sin sørover igjen. Men de dro ikke før de hadde invitert meg tilbake til campen deres på min egen ferd sørover.

To dager senere hadde jeg fremdeles ikke fått noen fisk. Derfor satte jeg kursen tilbake nedover Nordvestpassasjen igjen. Etter noen timer med hard padling var jeg tilbake i piratenes hemmelige bukt. Til min overraskelse hadde mannskapet doblet seg, to andre bypirater hadde mønstret på og nå fikk jeg beskjed om å bli med dem på tokt. Man sier ikke imot pirater, så jeg fulgte lydig orderen om å mønstre på for å plukke opp ytterligere ett mannskapsmedlem. Havnen lå et par timer nordover, og for meg var det først og fremst en flott mulighet til å se deler av dette Svenske vannet jeg ellers muligens aldri ville fått oppleve. I Tøcksfors mønstret sistemann på, vi fikk til og med muligheten til å gjøre noen enkle innkjøp før kompassnålen skiftet retning og vi durte avsted sydover. På veien tilbake ble det avgjort at vi skulle besøke West Bird Bay som er et bittelite samfunn hvor noe sånt som halvparten av husa er skole, kirke og menighetshus. Men på dette idylliske stedet var det også en ballbinge så hele crewet fikk muligheten til å freshe opp hockey og basketballegeneskapene sine før vi fortsatte.

Tilbake i piratcampen fikk jeg tildelt plass til å sette opp teltet mitt før en av piratene beordre meg til å gjøre klar kanoen. Vi skulle ut å fiske. Med garn denne gangen. De ville ikke ha noe av at jeg aldri skulle få oppleve å sløye en fisk. Derfor padlet vi avsted og ut i natten for å legge garn. Enda en ny opplevelse. Jeg sov tungt den natten.

Neste morgen var det bare å sette avsted for å hente garnet. Vi hadde et oppdrag om trekke garn og hente fisk, og det viste seg at jeg vant veddemålet. I garnet satt syv fisk i ymse størrelser. Etterpå hadde jeg et par timers prosjekt med å få fisken ut av garnet som så skulle strekkes og tørkes. Jeg var veldig forsiktig for jeg ville ikke skade fisken. Men på tross av at et par av de stakkars fiskene likevel kom ut av prosjektet som maltrakterte sardiner fikk jeg til slutt orden på sakene, det gjaldt visst å være litt bestemt i handlingene sine. Den laveste piraten tok seg av opplæringen min når det kom til sløying. Dette var en jobb jeg bådde hadde gruet og gledet meg til, men til slutt fikk jeg dreisen på det hele og ikke lenge etter lå fisken å freste i panna over bålet. Jeg hadde endelig sløyet min egne første fisk.

Mett og tilfreds ble vi beordret tilbake ombord på skuta. Jeg hadde pent bedt om å få noen timer fri for å gjøre litt flere oppdagelser. Det begynte tross alt å nærme seg slutten av min eventyrlige reise. Dette var ikke noe problem, for skuta måtte uansett seile hele veien nordover igjen for å sette av to medlemmer av crewet, men ikke før jeg hadde blitt med gjengen til et sted de kalte for The sacret place. Ingen andre en kapteiene visste hvor vi skulle og ingen turte spekulere.

Etter et par kilometers vandring var vi fremme. The sacred place var en gravplass for gamle biler, ikke fem eller ti, men flere hundre. Vi brukte god tid på å utforske området, det var en kjempeopplevelse, noe som passet mitt mekanikerhjerte godt. Piratene måtte videre og jeg ville fortsette utforskningen min, vi ville uansett se hverandre igjen i piratcampen sent samme kveld eller dagen etter.

Jeg satte avsted på egenhånd igjen, og selvfølgelig hadde jeg tatt med meg seilet mitt. Det ble egentlig til det jeg brukte resten av dagen min på. Jeg lot skog være skog og fant til slutt en bærekraftig løsning på hvordan man skulle holde seilet og samtidig manøvrere kanoen gjennom vannet. Litt ute av kurs kom jeg meg til å sette meg fast på et skjær og ble egentlig stående der i en times tid før det lot seg seile videre, men jeg unnskyldte meg med at det var mpå tide med en pause og trakk fort tilbake nødmeldingen sendt til piratene.

Neste morgen, var min siste fulle dag på reisen. Den ene av kapteinene beordret at det var på tide å vanne i åkerne. Derfor ble jeg med ut i skuta og over til andre siden av vannet hvor den ene åkeren lå. På vei tilbake fikk jeg plutselig et innfall. “Stopp!” ropte jeg ut og til min forundring lystret kapteinen.
– “Jeg skjønner du er klar for å døpes” gliste han. – “En ekte pirat skal døpes, ditt navn skal fra nå av være Blæik!” hørte jeg før jeg hoppet ut i det iskalde vannet.
Det var kanskje ikke det barskeste badet, men det var mitt første på hele reisen og samtidig kunne jeg nå dra hjem som en ekte sjørøver.

Avskjeden var like trist som den måtte være. Jeg ble nektet å padle selv, så piratene tauet kanoen min tilbake til Lennartsfors hvor dusinvis av nye kanopadlere stod klare for nye opplevelser. I det vi seilte inn i vika sang de andre piratene sjørøverviser mens jeg satt med en tåre i øyekroken. Jeg børstet dem fort vekk. En ekte pirat skulle ikke gråte foran mannskapet, likevel kom det et par tårer til når piratene dro fra kanonene og fyrte av en salutt så det dundret gjennom hele det vakre landskapet.

Blæik dro av sted, men som alt annet mannskap som mønstrer på ombord FF Harry er han hjertelig velkommen tilbake. Rapporteringen stanser naturlig nok også her. 

Jack Mikkel, FF Harry

It’s a pirate life for us!

 

We have operated with an extended crew onboard this week. Pirates have come from distant places to join our new and secretive pirate-camp in an undisclosed bay in Stora Le. There have been explorational sightseeings to sacred places and long hauls through wind and sunny weather. We transformed a bewildered soul from the metropolitans of Europe to a though pirate – and worked through all sort of issues that can only come from life in society. 

IMG_0046
The essence is real onboard this bus

 

 

The days onboard is no longer divided into days of the week. We are now free floating through life and have learned to accept all challenges heading our way. Visiting pirates and thereby new members of the crew have been met with life-changing experiences. Life with Harry and the pirate-camp have proved itself to be sustainable.

Of course, there will always be things we need to figure out. Like how to charge our batteries, how to train reliable crew and how to keep the ship afloat. These are only challenges and we have all the time in the world! For the next few days or maybe weeks, Harry will hopefully get some quiet days while we tend to our camp, fields and other plunders.

_MG_0102
Blæiks last night around the fire, with handcrafts and conversations of dimensions

The last blogpost, the report of Blake the adventurer, will have to be continued in a coming post. It didn’t take too many hours before we found the cityboy half-shipwrecked on a small island – just waiting for the pirates onboard to take him under their wings. But we also got two visitors from the Norwegian capital and another one from the city of which we started this journey. Tomorrow we will set sail for Ed, the southmost point of Stora Le to plunder the town and send off the last of our temporary crew with the train. Thank you all for visiting, we all gained the necessary perspective needed.

IMG_0054
It’s not all work and whips aboard FFHarry, someone enjoying the off-duty-duty

Looking for new pirates
We will soon be looking for pirates to join us on the adventures journey to the Swedish capital at the end of summer. Some that have already left might come back, but will also be needing fresh blood onboard! There will only be space for 4 additional crewmembers. We are looking for adventurers that could make good use of themselves onboard FF-Harry for a couple of weeks in August, maybe September – More information on this will be released in a few weeks! Another very good reason to follow and share this blog.

Ship out!

The Captains

RAPPORT: Eventyreren Blake

NORWEGIAN: THIS POST IS IN NORWEGIAN – PLEASE USE GOOGLE TRANSLATE OR COMMON SENSE IF YOU NEED TRANSLATION

Rapporten er fritt gjenfortalt i førsteperson etter hukommelsen. Den gjengir observasjoner og historien fortalt av personen beskrevet i rapporten. Rapporten er også full av både skrive og grammatikkfeil, da mannskapet har begrenset med tidstilgang til aktiviteter som har med datamaskiner å gjøre. 

Vi satt med hver vår kalde mugge ekte Tysk øl. Jeg og to av mine gamle venner fra gamedager hadde møtt opp på den lokale puben for den obligatoriske fredagspilsen. Dette hadde vært tradisjon siden vi var gamle nok til å kjøpe vår egen pils i hjembyen vår Dortmund. Det kokte som vanlig av folk. Selv med et beskjedent folketall på rett under seks hundre tusen mennesker ligger byen klemt mellom flere andre enorme byer hvor landskapet imellom dem stort sett består av forsteder som binder byene sammen. Ordene hadde bare glidd ut av munnen min før jeg rakk å tenke meg om. Ølen hadde allerede begynt  fungere ganske greit. Jeg hadde alltid vært litt sensitiv for påvirkende stoffer. Sånn sett.
– “Haha, den der må du lenger ut på landet med. Du skal få deg til å tro at en byfis som deg. En som har vandret rundt på asfalt sammenhengende i tjue år skal sette deg på en buss til Sverige for å padle rundt i svarteste skauen i ti hele dager?
– “Og helt alene?” snøvlet han andre kompisen min.
Enhver i lokalet kunne se og føle på tvilen deres.

Jeg hadde sittet hele dagen og surfet rundt på nettet etter ideer, og dette var selvfølgelig den jeg valgte å dra frem i kveld. En mann er ikke større enn sitt ord, så neste morgen møtte jeg drita full og ganske fin i formen opp på et reisekontor nedi Dortmund Sentrum. Et kjapt søk på nettet hadde ledet meg frem til et selskap [viss navn er fjernet av FF Harry, da vi ikke ønsker å reklamere for pakkereiser] som avgjorde det hele. De solgte pakker med alt det man ville kunne få behov for av utstyr alene på tur i villmarken – og jeg hadde spart opp nok kronasjer det siste året til å gjennomføre. Etterpå dro jeg hjem, fylte en tobakkspakke med ekte indica, stappa hele greia i en frysepose med kaffe, vinket farvel til kjerringa og satte meg på expressbussen til de beryktede Svenske skoger.

Det var klin umulig å få sove på bussen nordover. Til alt hell var selvfølgelig den bakerste halvdelen av bussen stappet hensynsløst full av festglade padleentusiaster. Den raskt voksende fyllesyken etter det siste døgnets strabaser ble satt på prøve. Derfor tillot jeg meg en kaffe mens tankene svevet rundt bilene på jobben det egentlig var meningen jeg skulle ta meg av på mandag morgen. Gutta hadde lovet at de skulle dekke skiftet mitt hvis det faktisk endte opp med at jeg dro av sted. Det visste de fremdeles ingenting – de trodde helt sikkert jeg fremdeles lå å purka og sov på sofaen. Men nå skulle jeg faen ta meg vise dem. – Jeg sender dem en snap i morgen tidlig – er det siste jeg kan huske å tenke før jeg sovnet, og sov til vi gikk av bussen i noe som het Lennartsfors.

En blid og småfeit svensk kanoekspert stod klar med flere titalls grå metallkanoer, flytevester, vanntette kanotønner med mat. Til og med det ytterst nødvendige man trengte for å fange fisk. Som bygutt hadde jeg stort sett sett på fiskestenger med avsky, men nåm holdt jeg en liten rød plastdupp i hendene og kjente en kriblende følelse i magen. Jeg ante ikke hvordan det fungerte og lyttet derfor oppgklødd til hvilke instrukser den feite svensken hadde å komme med. Mens alle andre brukte god tid på å få i seg mat og pakke kanoene dyttet jeg fartøyet på vannet og presterte å se sånn någenlunde barsk og erfaren ut når jeg tok mitt livs første padletak. Til stor applaus fra treigingene på land – jeg så meg ikke tilbake.

Følelsen av frihet slo ned i meg som en bombe. Værmeldingen holdt det den lovet og med enørliten tredve graders bris var det såvidt jeg dro åra gjennom vannet for å få fart. Ute av syne for andre enn meg selv på vannet og skog i 360 grader rullet jeg meg en joint. På et eller annet vis fikk jeg festet den røde plasduppen til tråden som stak ut av fiskestanga, og så en liten svart krok uttafor den igjen – det gikk sikkert fint. Men var det ikke meningen at det skulle festes en mark eller noe sånt på den? Jeg rota gjennom den lille tønna med matvarer men fant ingen mark. I stedekastet jeg noen brødskiver i vannet og satset på at det holdt.

Jeg padlet og fikk ganske snart dreisen på det, sjekket innom steder både her og der. Til slutt kom jeg til en ganske rolig vik hvor jeg tenkte det gikk an å se seg litt rundt i.
For sent oppdaget jeg det sorte sjørøverflagget som vaiet i vinden fra en gammel og flott treskute. I min egen lykke over friheten til å følge et lite padlekart jeg hadde fått fatt på og studert på bussen før jeg sovnet, oppdaget jeg snart at navigasjonskunnskapene ikke var het på plass ennå. Jeg hadde havnet dypt inne i en smal bukt og uten andre muligheter enn å rømme på land til fots – ser jeg at en av mennene på piratsipet står å speider etter meg gjennom en lang kikkert. Like etter settes en båt på vannet og den ene piraten kommer padlene mot meg.
– “Ohoi, fremmedfarer!” roper mannen fra jolla.
Fremdeles usikker på dette forestående møtet klatrer jeg i land og står klar til å forlate utstyret og ta beina fatt. Jeg bruker kartet som rekvisitt og gjør mitt beste for å se ut som en av de tusen turistene jeg daglig ignorerer hjemme i Dortmund.
Den barske mannen i den lille robåten blir først sittende å se på meg i et par sekunder. Men det så ut til at planen min hadde fungert.
– “Har de forvillet dem inn i ukjent farevann fremmede?” spør piraten skeptisk.
– “Beklager!” glapp det ut av meg “Jeg trodde det gikk an å padle gjennom her” svarte jeg med den tøffeste pipestemmen jeg fikk til, mens jeg pekte en skjelvende finger bakover. Kanskje ikke et sjakktrekk, for nå ble piraten om mulig enda mer skeptisk. Når jeg snur meg for å undersøke årsaken til det økende skeptiske uttrykket til mannen forstod jeg raskt hvorfor; Opp fra vannkanten gikk fjellsiden bratt opp før den møtte tett Svensk granskog.
– “Da tror jeg du er på villspor din landkrabbe.” Sa piraten og gliste. “Ikke bry deg om meg, jeg skal bare hente noe.” sa han og tråkket ut av båten sin.
Jeg lar kart være kart og begynner i stede å fikle med fiskestanga mens all oppmerksomhet er rettet mot hva piraten foretar seg. Han forsvinner noen meter oppi skråningen og kommer like etter tilbake med en svær sort balje. Det var omtrent da jeg begynte å vurdere cannabisbruken min, ikke nok med at det fantes pirater her, men de lekte ikke heller – for balja var fylt med gullgraverutstyr.

Etter å ha lastet ombord gull og utstyr i jolla henvendte piraten seg mot meg igjen.
– “Spørs om det der kommer til å gå så bra.” gliste han.
Det tok et par sekunder før jeg forstod at han snakket om fiskeprosjektet mitt. Men før jeg rakk å svare hadde han hoppet i båten sin igjen og rodde med mandige, sterke bevegelser i retning piratskipet.
“Du får svinge innom på vei ut igjen så skal du få litt agn av oss!” ropte han mot meg.
Jeg så ned på fiskestanga og følte en aldri så liten stolthet over at jeg hadde hatt rett. Det skulle altså være mark på enden av snora.

Det var ikke noe å lure på. En invitsjon til en camp med ville pirater, som forsåvidt virket vennlige nok, var vanskelig å si nei til. Jeg brettet sammenadlekartet, kastet stanga i kanoen og unngikk såvidt å gå på tryne når jeg tråkket ombord i kanoen igjen. Så satte jeg kursen mot den provisoriske brygga piratene hadde bygd for å beskytte skipet sitt. Begge to kom ut på dekk og ønsket meg velkommen. De var allerede godt i gang medmorgenrutinene og kaffekjelen hang på tross av bålforbudet i flammene over et lite bål i vannkanten. Jeg takket nei til tilbudet om en kopp tre ganger, men lot meg til slutt rive med. Til gjengjeld tilbød jeg meg å rulle en joint, men da mørknet de vennlige smilene deres.
– “Vi er kanskje pirater!” Brølte de i kor, så nakkehårene reiste seg i nakken min. “Men hva får deg til å tro at vi bryter den ærede loven!? Røyk hva du vil, men her i Scandinavia vil du bli sosialt lynsjet av øvrigheta og aldri noen gang kunne returnere til et normalt liv!” Brummet den korteste av dem videre.
Jeg gjorde et forsøk på å forklare at det dreide seg om helt ufarlig urteplante som i teorien kunne vokse i alle verdenshjørner, men ble raskt avbrudd når begge to nok en gang ropte i kor:
– “Ulovlig!”
– “Hysj med dette tullpratet nå gutt!” fortsatte han høye piraten. “Gi meg koppen din nå, så skal du få årntli bålkaffe!”

Som nevnt er jeg relativt sensitiv når det kommer til oppkvikkende stoffer. Det tok ikke mange slurkene før jeg spratt rundt omkring i piratleiren og pratet om både kart og fisk og alt mulig annet. På et tidspunkt ble det foreslått at jeg skulle bygge et lite overbygg for å beskytte bagasjen og kanskje samtidig få hjelp av vinden til å komme meg raskere avsted.
Etter en times tid hadde jeg og den mest nevenyttige av piratene satt sammen en slags konstruksjon på den fremste delen av kanoen som fikk det til å se ut som om jeg nå padlet rundt på et fraktskip. Men da vi var ferdige stod det lunsj på bordet. Selv den oransje skipskatten kom for å innta et måltid. Tomatbønner, egg, salami og bacon på oss – våtfor til katta.

Etter maten fikk jeg instruksjoner om først hvordan man skulle fange fisken, deretter hvordan man skulle sløye den. Oppstemt og full av eventyrlyst satte jeg meg like etter ombord i skuta mi og padlet avsted for å fange min første fisk.

Denne skildringen stopper her. Undertegnede ombord på forskningsfartøyet FF Harry plikter å holde seg sånn någenlunde til faktiske observasjoner. Vår siste observasjon av Blake fra Tyskland er datert søndag 3. Juni 2018 da han padler ut i Stora Le for å bevise for sine venner at han er mann nok til å overleve på naturens vilkår, og for seg selv at han er kar nok til å ta livet av en fisk. 

Jack Mikkel, FF Harry,
4. Juni 2018

Harry is a fighter!

We’ll just have to start this post off with a huge thank you to all friends and supporters of FF Harry. The ship is back on water thanks to a lot of support, help, and advice from our on and offline-followers! It has been a rough couple of days, but it seems we are not taking in any substantial amount of water anymore – we’ll give him a couple more days in the lake just to be sure. We have a good feeling. Besides – it just has to be working; All resources are drained for the coming couple of months. 

At the time we got to Tøckfors two days ago we were taking in as much as 120 liters of water every 30 minutes. We managed to keep the leakage in check by nailing down the broken beam that somehow had released the pressure to one of the nails holding the wooden boards together. It’s hard to say whether the wood has cracked because of damage from the wooden box the previous owner had made for storage and sleeping, or if our drastic decision to move Harry from a lifetime in saltwater have washed away some much-needed protection. We are however very proud to say; We have not crashed the boat or damaged anything on the ship, nor was there any evidence to show we ever did. Apart from those rusty nails and a loose plugs (now all coated and protected), Harry’s bottom proved to be in a very good shape.

It took a forever long time to get a hold of our insurance company. Once we did, there was basically no help to get. They said we had to be all the way under water before they would give any assistance. They reasoned this with us not having crashed the boat. But we were still sinking and had to get out of the water asap. We managed to get them to take the bill for the boat being lifted out, but not anything else.. In the end, we found a nice man that offered to do the job for 100 kroner (we gave him 300) this of course not worth the paperwork with our insurance. NO thanks to If. Besides our new hero, Berra also gave us something to coat the bottom with, a latter and his tractor with a trailer for two days. We wanted to give him more – but when everything else needed was bought and paid for, that was all there was left. Berra was happy to help, and it seems the locals, in general, has come to appreciate the presence of FF Harry.

dav

The job of fixing the hull and prevent future problems was a hot experience. Working with tar and cold-asphalt in our warmest day so far was a huge task in itself. We are not complaining, just saying it could be nice with a couple of hours of rain soon. Just a couple of hours…

This has been a learning experience. I can now proudly say we know how to plug a boat. We now also know that Harry is in good condition for the foreseeable future and are more than ready to continue on. In the question of the grease cup – everything is good and had nothing to do with the source of our problem.

Simba will probably also be very happy in a couple of hours when we once again set sail southward on Foxen and Stora Le. He’s not very much of a strange noises and people-kitty and is longing back to his forest-camp where he can rest in silence between the trees and not use his inboat-wiggely-stupid-toilet.

There are many people to thank. We appreciate your support, help and warm thoughts, you are now embedded in Harry’s soul forever.

Thanks to all, a special thanks to the following:

Berra
Gøran – Båtklubben
Merete
Elin
Helge
Jan-Kristian
Tøckfors Camping
Optimera v/Jonas

Until next time!
Jack, Simen and Simba